Kulturminne mars: Funn fra steinalder på Jortveit i Grimstad

Månedens kulturminne i mars er en veldig spennende arkeologisk lokalitet på Jortveit i Grimstad. Ved å grave i arkivene og i museets magasiner, har arkeologene gjenoppdaget de eldre funnene av beinmateriale og redskaper fra Jortveit i Grimstad. Kanskje er de på sporet av en helt spesiell lokalitet som kan fortelle om jakt av stor fisk og hval i steinalderen.

Foto av funnene fra Jortveit. Fiskekrok, harpun og pren av bein eller horn. Foto: © 2019 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Arkeologi handler ikke bare om å grave i jorda, det handler også om å grave i arkivene, og lese landskapet. «Gjenoppdagelsen» av Jortveit er gjort av Svein Vatsvåg Nielsen, en ung og nysgjerrig doktorstudent som kobla sammen funn fra naturhistorisk museum og funn fra kulturhistorisk museum. Dette, sammen med mer tilgjengelige metoder for datering, har fått arkeologene på sporet av noe som kan være en helt spesiell lokalitet fra steinalderen. Her er man på sporet av en lokalitet og et landskap som kan knyttes direkte til fangst av stor fisk som størje og hval, blant annet spekkhugger. Hvordan er det mulig å fange spekkhogger ved bruk av skinnbåt og redskaper av bein og stein?

Foto av fiskekrok av bein Foto: Eirik I. Johnsen/ © 2019 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Det må sies at funn av gjenstander av organisk materiale som den harpunen og kroken av bein som er funnet på Jortveit er veldig sjeldent. Fra steinalderen finner vi i dag mest stein, ikke fordi menneskene ikke brukte andre materialer, men fordi alt det andre vanligvis er råtnet bort og brutt ned. Funnene på Jorveit har ligget i vann og har derfor blitt bevart.

Våtmarksområdet på Jortveit ble først drenert i 1931. Før dreneringen var området svært fuktig, og satte man et spett i marken kunne man visstnok risikere at det forsvant i dypet. Nå ville bøndene begynne å bruke myra til dyrking. Helt i nordenden av myra, på 1.7 meters dyp, fant grøftearbeideren i 1931 en rekke gjenstander av flint, skifer og bein. Han fant også rygghvirvler og et stort bein. Rygghvirvlene viste seg å stamme fra makrellstørje, og beinet hadde tilhørt kjeven fra en spekkhugger.

Lensmannen ble kontaktet, og han sendte nyheten videre til Zoologisk museum og Oldsaksamlingen i Oslo. Funnet ble vurdert av en zoolog og en arkeolog, men de var ikke enige om alderen til gjenstandene. Allerede på den tiden var man kjent med teorien om landhevingen som etterfulgte siste istid. Ifølge denne modellen måtte de arkeologiske funnene være fra ganske nær tid, ettersom terskelen til myra ikke var høyere enn 5-6 meter. Men dette passet ikke med gjenstandenes form, som måtte være fra slutten av yngre steinalder, det vil si omlag 4300 år gamle. Zoologen derimot mente spekkhuggeren måtte være fra før transgresjonstiden, det vil si eldre enn 8000 år! Han mente også at størjen måtte være yngre, fra tiden rett før myra var blitt isolert fra havet.

Funnet fra Jortveit vakte oppsikt, og det ble nevnt i flere aviser i 1931. Også i hovedstaden ble de populære. I mange år lå rygghvirvlene og kjeven fra spekkhuggeren i et eget monter på Naturhistorisk Museum. Det samme på Kulturhistorisk Museum, hvor pilspissene og harpunene av bein lå utstillet. Men en undersøkelse på stedet ble aldri iverksatt, noe som gjorde at en sikker alder til funnene aldri ble konstatert. Man kom heller aldri nærmere en forståelse av hvilken type arkeologisk lokalitet dette egentlig var. Var det en boplass? Eller hva kunne det være?

Dronefoto av funnsted. Foto Steinar Kristensen/ Kulturhistorisk museum

I 2018 arrangerte Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo, i samarbeid med Kulturhistorisk Museum, feltkurs på Jortveit. Etter 87 år skulle man endelig få noen etterlengtete svar. Studentene gravde frem jordprofiler langs den gamle dreneringsgrøften i nordenden av myra, og under dyrkingsjorda fant de restene etter gammel havbunn. I en lang periode av forhistorien, da myra på Jortveit var tilknyttet havet, hadde dette trolig vært et digert bløtbunnsområde. Radiokarbondateringer av gjenstander fra myra forteller at dette var mellom 5500 og 4500 år siden, altså en periode på 1000 år.

Da pilspissene og harpunene havnet i myra, hadde altså havnivået på Jortveit vært 10 meter høyere enn i dag! Da var vika på Jortveit omlag 7-8 meter dyp. Jortveit var altså ikke en boplass, men gammel havbunn. Etter av landet steg og bukta ble avstengt fra havet, ble mudderet i vika dekket av sand og silt, og gjenstandene og beina som lå i mudderet ble bevart frem til i dag.

Det gjenstår fortsatt mange ubesvarte spørsmålet knyttet til myra på Jortveit. Feltkurset til IAKH skal fortsette med å bidra med ny kunnskap også i 2019, og vi gleder oss til å høre mer om hva de finner og hva analysene forteller.

Illustrasjon av funnsted og havnivåer. T markerer terskel.

Se funnsted i kulturminnesøk