Kulturminne august: Husmannsplassen Lia

Månedens kulturminne for august er husmannsplassen Lia i Gjerstad kommune.

Foto: Torgrim Landsverk

Husmannsplassen Lia, som lå under gården Melås, er på mange måter en klassisk husmannsplass. I Norges Bebyggelse beskrives denne som en plass med 7 dekar jord og 35 dekar skog. Husmannsplassenes bygningsmiljø er særlig interessante både når det gjelder hvordan husa ble bygd og hvilke materialer de brukte. Husmannsplassen Lia består av et lite våningshus og et uthus. Det er i seg selv ikke uvanlig, men det at våningshuset utvendig er isolert med kumøkk tilhører så absolutt noe spesielt i norsk byggetradisjon.

Husmannsplasser som dette utgjør en særegen gruppe kulturminner og kulturmiljøer. Bygningsanleggene var små, ofte bare ei lita stue og en mindre driftsbygning. Ser vi nærmere på forskjellige slike plasser i Norge finner vi mange likheter. Et viktig fellestrekk er at det stort sett ble brukt bygningsmaterialer som var rimelige eller lett tilgjengelige. Samtidig var mange husmenn opptatt av å gjøre sine plasser presentable, utvendig gjerne med panelte vegger og malte vindusomramminger. På Hedmarken ble flere våningshus leir- eller kalkpusset. Dette for å få et bedre, men også "penere" hus.

Foto: Eivind Dalseg, AAFK

Byggetidspunktet for våningshuset er ukjent. Ulike kilder angir ulike byggeår mellom 1775 og 1830. Bygningen ble derimot flyttet til nåværende tomt rundt 1890. Da ble også de dårligste laftestokkene fjernet slik at huset ble noe lavere. Uthuset antas bygd rundt 1910-11, og består av en laftet del og en del i bindingsverk. Huset var sist bebodd av Halvor Lia som døde i 1995.

Dagens eiere kjøpte eiendommen i 2014 og startet med å fjerne vegetasjon i og rundt tunet. Det ble samtidig fjernet utvendig kledning på våningshuset for å få oversikt over mulige skader i lafteverket. Det var først ved demontering av kledningen at man ble klar over at det var brukt et noe uvanlig byggemateriale. Kumøkk var brukt som tetting og isolering mellom tømmeret og kledningsbordene. Dette ble antagelig gjort da huset ble flyttet til ny tomt på 1890-tallet, ettersom det fortsatt fantes igjen et kledningsbord som kan stamme fra den perioden.

Fagpersoner antar at kumøkka ble bearbeidet på forhånd for å få en mørtel-lignende konsistens som så ble kastet på veggene. Kledningsbordene ble deretter spikret på veggen slik at rommet mellom tømmeret og kledningen ble helt fylt med kumøkk. Avtrykk i den gjenværende kumøkka tyder på dette. På denne måten fikk man en tykkere og tettere vegg, som også var diffusjonsåpen. Det er viktig å være oppmerksom på at kumøkk i eldre tid hadde en annen konsistens enn den bløtmøkka som dagens kyr produserer.

Foto: Eivind Dalseg, AAFK

Einar Engen fra Kulturminnefondet og den lokale tømreren Arvid Sollie fra Fie i Risør tok kontakt med flere fagpersoner for å få svar og innspill på dette. Jon Bojer Godal, som kan mangt og meget om materialbruk i eldre tid, kunne fortelle at han kjente til kun ett eksempel hvor kumøkk var brukt som isolasjon, i dette tilfellet som isolasjon i gulv. Ruth og Ulf Hamran, som har dokumentert og reigstrert flere bygninger, kunne fortelle at de fant kumøkk brukt i meddragene i et hus som nå står på Aust-Agder Museet. Huset heter Enghav og kom fra et område ovenfor Songebukta i Arendal. Svein Brekka som eier gården Brekka (like nedenfor Lia) i Gjerstad kommune, kunne opplyse om at kumøkk var brukt i hans eget bolighus. Her var deleveggen mellom stuene pusset med leire på den ene sida - mot finstua, som stod kald. Mot dagligstua var det brukt kumøkk som isolasjon. Han fortalte at kledningen må ha vært satt på rett etter at det var klint kumøkk på veggene, ettersom han tydelig kunne se strukturen i panelbordene, som avtrykk i møkka.

Husmannsplassen har siden 2014 vært under istandsetting. Anlegget har hatt både dyktige håndtverkere og eiere som har gjort at plassen ble berget fra forfallet. Bygningene er autentiske, og et felt ble til og med isolert med kumøkk på nytt. I 2017 ble det òg arrangert tekkedugnad. Våningshuset har fått nytt spontak, noe det også hadde tidlig på 1900-tallet. Det er veldig sjeldent det blir lagt slike tak, men resultatet må sies å være med på å tilføre plassen "noe ekstra."

Foto: Torgrim Landsverk

Takk til Torgrim Landsverk og Nancy Ciancio for tekst og foto.