58,5 grader nord vel gjennomført

For tolvte året på rad har avdelingen vår i Åmli arrangert et todagers aktivitetsopplegg for tiendeklassingene i distriktet vårt.

Foto: Inge Selås

Det er VG3 Idrett som organiserer aktivitetene, som et ledd i deres faglige utdanningsløp. Her handler det om arrangementstekniske kompetansemål, der VG3-elevene også involverer de andre klassene ved skolen. Årets arrangement ble lagt til 18.–19. september, og det ble et lykketreff både når det gjaldt været og avviklingen.

Aktivitetene som presenteres, spenner fra fysiske utfordringer til mer kunnskapsbaserte oppgaver. På den måten imøtekommes ulik kompetanse, slik at hvert lags deltakere kan utfylle hverandre på best mulig måte. Siden årets tredjeklassegruppe bare teller åtte elever, var det riktignok nødvendig å gjøre om fjorårets opplegg noe og redusere antall oppgaver. Like fullt inneholdt den første dagen av arrangementet ti poster, med tolv innsatsfylte lag på startstreken.

Hvert lag bestod av fire deltakere, og i år kom de fra Arendal, Froland, Grimstad, Vegårshei og Åmli kommuner. Det er først og fremst lagenes samarbeidsevner og hvordan de løser oppgavene kollektivt som premieres. Det betyr at lagvennene må støtte og hjelpe hverandre fram på en positiv måte, samtidig som egne ferdigheter og kanskje også egen komfortsone utfordres.

Mellom postene ble det syklet den første dagen, og kyndige veivisere i form av elever ved den videregående skolen guidet lagene underveis langs traséen, slik at alle fant greit fram. Postene var som nevnt varierte. Balansen ble satt på prøve i form av krevende sykkeløvelser og militærløype med slakk line. Dessuten måtte den såkalte «Helvetesbakken» på halvannen kilometer forseres, hvor det ventet en quiz-runde på toppen. En knallbratt bakke skulle det også løpes opp. Der gjaldt det mer enn andre steder å få godt fotfeste. Krevende var også øvelsen der vekter skulle holdes ut til sidene med strake armer, og det så lenge som mulig.

Totalt deltok 48 elever, og kommentarene de leverte underveis tydet på at vanskelighetsgraden var passe. «Veldig bra!» mente Steffen fra Nedenes, mens Elias på samme lag oppsummerte lagets bakkeritt med følgende beskjed: «Vi klarte den!» Alle var ikke like entusiastiske når det ble snakk om den halvannen kilometer lange bakkeforseringen. «Ja, den bakken,» sukket en deltaker med ettertrykk. Sikkert er det i alle fall at de lagene som startet med en spurt, måtte legge om tempoet underveis.

Ellers var det stor konkurranseånd ute og gikk, med spørsmål til arrangører om hvor mange poeng som var kapret – eller mistet. I det hele tatt var det en mengde smil å se, særlig etter sølebadet og ålingen gjennom det gjørmete diket. «Hvem som vil kan få en klem!» ropte ei jente, mens en annen deltaker erklærte: «Jeg ser ingenting!»

Etter endt dyst den første dagen ble det dusj, og deretter fellesmiddag. Deltakerne hadde leir på gressbanen bakenfor skolens hovedbygning. Her rigget de seg til på formiddagen og tilbrakte deler av kvelden. Været samarbeidet på beste måte, og selv om det ble noe kjølig utover natten (faktisk var det høstens første frostnatt), var det i alle fall tørt og fint. Riktignok var det enkelte som dagen etter lurte på om soveposens komforttemperatur var reell. Andre var mer spente på hva den andre dagen ville bringe; for det var som en deltaker sa: «Det har vært greit til nå, men vi vet jo ikke hva vi har i vente.»

Og den andre dagen inneholdt nye oppgaver som krevde sitt, men nå ble syklene byttet ut mot egne undersåtter. Altså skulle det vandres mellom postene. Gutten som hadde forstuet ei tå i hallen kvelden før, fulgte med på mesterlig vis og kunne i alle fall delta på kulerulling der det gjaldt å komme nærmest en opptegnet strek. Også luftgeværskyting tilhørte de mindre fysiske aktivitetene. Ett av de første lagene tegnet seg for en tier, hvorpå det oppstod en humørfylt diskusjon innad i laget om hvem som hadde vært så treffsikker. Men aller mest treffsikker var han som på det andre skuddet traff hullet til den første kula!

Oppe på Timmeråsen ovenfor Elvarheim Museum skulle en brøytestikklignende sak balanseres i håndflaten mens en kortere løype ble forsert. Dette var krevende greier, men noen lyktes; og det med vidt forskjellige strategier. En gutt var stødigheten selv der han med all verdens kontroll beveget seg langsomt rundt løypa. En annen satset det aller meste på ett kort, løp gjennom løypa som om det var det siste han gjorde; og rakk akkurat å komme i mål før balansestikket fôr av gårde.

De fire siste av dagens sju poster foregikk på det offentlige friområdet ved Engenes. Der var det hinderløype hvor deltakerne virkelig måtte samarbeide for å få alle gjennom på foreskrevet måte. Gutten som ved hjelp av godt samarbeid tok en liten salto over det høyeste hinderet høstet både spontane utrop og anerkjennelse. Likeledes skulle to kanopadlere samarbeide med to løpere, der de to sistnevnte ikke fikk starte før de to padlerne hadde nådd ei flytebrygge og ringt med ei bjelle. De to padlerne som glemte bjella, ble bombardert med påminnelsesrop fra de to løpsklare på bredden.

Selve klimakset var hengeøvelsen over elva, der armmuskulaturen virkelig ble testet. Hvert lags deltakere hang samtidig, og det var gjennomsnittstiden som da ble gjeldende resultat. To gutter med klatrebakgrunn skilte seg mest ut: Ben fra St. Franciskus skole i Arendal viste imponerende styrke, mens Brage fra Nedenes hang lengst av alle, i hele sju og et halvt minutt! Da han ble spurt om han ville bli heist inn til land i stedet for å hilse på det kalde vannet, som samtlige andre deltakere måtte, bad han om å få henge litt til; selv om han måtte innrømme at det var litt ensomt der ute.

Andre var i utgangspunktet ikke udelt begeistret for den sistnevnte øvelsen, men vi som så på var ærlig talt veldig imponerte over innsats og styrke. «Hvordan skal man gjøre det,» undret en gutt da han vurderte hvilket grep han skulle satse på. Jenta som gruet seg så heftig og trengte god mental forberedelsestid, var på sin side blant dem som hang lengst. Likeledes tok man stive og kalde fingre med godt humør, noe også alle bildene viser. «Jeg kan ikke kjenne fingrene mine!» og «jeg har ikke følelse i hendene mine lenger» var meldingene fra to deltakere etter stor innsats og møtet med elvevannet. Følelseskalde var det heldigvis bare hendene som var, for latter og humørfylte kommentarer var hovedvare; selv fra henne som fikk selskap av et ukjent insekt mens hun hang og prøvde å konsentrere seg om nettopp det å henge.

Inne ved målpasseringen var det liv og spetakkel, ettersom flere av elevene våre hadde satt i gang høyttalerne og kjørte danseoppvisning for barneskoleelevene. Og når deltakerne etter hvert nærmet seg målet, ble de heiet inn av både store og små elever, som i det vi kan kalle et utvidet kulturklima trykket på de aller beste knappene sine.

Arrangementet ble avsluttet med premieutdeling i hallen. I tråd med konseptets ånd vanket det premie for laget med best samarbeid, og den æren gikk til laget fra San Franciskus skole. Aller flest poeng var det laget fra Vegårshei som kapret. Men her var alle vinnere, og forhåpentligvis vokste mestringsfølelsen hos samtlige deltakere etter så vel balanseutfordringer som fysiske prøvelser og flere møter med kaldt badevann.

De mange positive deltakerne var virkelig et friskt pust disse to høstdagene i Åmli. Hele skolen berømmer i tillegg VG3-elevenes humør og gjennomføringsvilje. Dette la de åtte elevene sjelen sin i, med smil og gjensidig oppmuntring. Dessuten støttet de andre klassene ved skolen fint opp og hjalp til både på postene og som veivisere. Blide og hjelpsomme sjeler er gull når 48 forventningsfulle ungdomsskoleelever er på besøk, så alle involverte fortjener en stor takk for innsatsen. Da gjenstår det bare å se om 58,5 grader nord får en arvtaker når den nye videregående skolen starter opp i Tvedestrand høsten 2020.

Inge Selås (tekst og foto)