Plan- og bygningsloven (PBL)
Planlegging etter loven skal legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygging, samt å sikre estetiske hensyn. Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gagn for den enkelte og samfunnet. I dette ligger det en forpliktelse til å integrere kulturminneverdier i plan- og byggesaksbehandlingen.
Plan- og bygningsloven er kommunenes viktigste redskap for å ivareta hensynet til kulturminner og kulturmiljøer, spesielt for kulturminner av lokal og regional verdi. I vernesammenheng er kommuneplanens arealdel et dynamisk virkemiddel ved at den rulleres. På denne måten kan arealbruken følge utviklingen av de nasjonale resultatmålene for kulturminneforvaltningen. Det er en prioritert oppgave å videreutvikle denne loven som virkemiddel i forvaltningen av kulturminnene, jf. Planlovutvalget og Kulturminneutvalget. Ny Plan- og bygningslov trådde i kraft 1.7.2009.
På nettstedet miljøkommune ligger det mye nyttig informasjon for kommunene.
Kulturminneloven (KML)
Kulturminneloven er kulturminneforvaltningens særlov. Loven skal sikre varig vern av et representativt utvalg kulturminner og kulturmiljøer av nasjonal interesse – som kilder til kunnskap og som grunnlag for opplevelse. Dette overordna nasjonale målet med kulturvernet ligger nedfelt i formålsparagrafen i Kulturminneloven:
§ 1. Lovens formål
Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på denne lovs formål.
Arkeologi
Disse kulturminnene er automatisk fredet:
- alle kulturminner som er eldre enn 1537 (reformasjonen)
- stående byggverk som vi vet er fra før 1650
- samiske kulturminner som er eldre enn 100 år
- skip som er eldre en 100 år og ligger under vann er gitt automatisk vern
Loven åpner for at det kan gis dispensasjon fra den automatiske fredningen. Dersom kulturminnemyndighetene ut fra en faglig og samfunnsmessig vurdering mener at det kan gis dispensasjon, vil det bli satt vilkår om undersøkelser/utgravinger. Kulturminnets verdi som kilde til kunnskap blir i slike tilfeller ivaretatt gjennom krav til dokumentasjon, forskning og formidling. Kunnskapskildene vil i slike tilfeller endre karakter fra være primærkilde til å bli sekundærkilde. Som hovedregel skal tiltakshaver dekke kostnadene som er forbundet med registreringer og undersøkelser/utgravinger.
Riksantikvaren har myndighet til å gi dispensasjon for automatisk fredete kulturminner, med unntak for bygninger fra perioden 1537-1649 som forvaltes av fylkeskommunene/Sametinget. Retningslinjer skal sikre en enhetlig praksis og politikk når det gjelder frigivelse av automatisk fredete kulturminner.
Steinringen på Vik, Grimstad er et automatisk fredet kulturminne
Kulturminner fra nyere tid
Kulturminneloven gir hjemmel for å frede utvalgte kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner fra tiden etter 1650 og områder:
- Enkeltobjekter som f.eks. bygninger (kml § 15)
- Et område rundt for å sikre et fredet kulturminne (§ 19)
- Kulturmiljø; et landskap/område der kulturminner inngår
som en del (§ 20)
Interiører kan pr. i dag bare sikres gjennom fredning etter kulturminneloven. Fredning har ikke til hensikt å hindre bruk av kulturminnene. Derfor kan det gis dispensasjon fra fredningsbestemmelsene for tiltak som ikke reduserer verneverdien vesentlig. For å opprettholde intensjonen med fredningen må objekter/områder følges opp med jevnlig vedlikehold og skjøtsel. Dersom det oppstår en akutt situasjon som innebærer fare for at viktige kulturminner blir ødelagt eller får redusert sin verdi som kulturminne, kan vedtak om midlertidig fredning være aktuelt. Dette betyr ikke at ethvert kulturminne som er truet av riving eller annen ødeleggelse, bør fredes. Hensikten med midlertidig fredning er at kulturminneforvaltningen skal få tid til å vurdere om kulturminnet skal fredes permanent.
Det skal legges vekt på at fredningsarbeidet gjennomføres som helhetlige planer. Gjennom St.meld. nr. 16 (2004-2005) "Leve med kulturminner", har staten lagt føringer for de nasjonale prioriteringene. Fylkeskommunen har dessuten et sjølstendig ansvar for å vurdere behovet for fredninger.
Annen sektorlovgiving
Mange sektorlover, med forskrifter og rundskriv, påvirker rammebetingelsene for kulturminner og kulturmiljøer. F.eks. er jordloven og skogloven, som forvaltes av landbruksmyndighetene, viktige for kulturminneforvaltningen. Kirkeloven og gravferdsloven forvaltes av kirkemyndighetene. I rundskrivet "Forvaltning av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø" har Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet gitt regler og veiledning for hvordan kirkens kulturminner skal forvaltes. Også samferdselsmyndighetene, fiskerimyndighetene og vassdrags og energimyndighetene har ansvar for lover som i større eller mindre grad er av betydning for forvaltning av kulturminer.
Kulturminner og kulturlandskap kan også sikres i medhold av naturvernloven. Kulturminner kan inngå som en del av verneformålet ved opprettelse av nasjonalparker og landskapsvernområder.