Historikk
Tegltekking må antas å ha tradisjoner tilbake til middelalderen i Norge, men har helt opp mot 1700-tallet vært forbeholdt velstående byggherrer. Teglbrenning kjennes i Danmark helt tilbake fra 1200-tallet. Ved kystbebyggelsens raske framvekst på 1600-tallet er det tydelig at tegl benyttes til tekking av større hus. Det meste av teglet var importert fra Danmark og Holland. I løpet av perioden 1600-1800 vinner tegltekkingen alminnelig utbredelse, og overgangen gir tydelige skiller i byggeskikken.
Det er lange tradisjoner på utstrakt import fra Danmark, Holland, England, og fra skriftlige kilder kan det dokumenteres at det over Risør havn i 1670, ble importert godt over 43 000 teglstein.
Tegl er et kjent tekkingsmateriale for bygninger langs Sørlandskysten fra 1500-tallet av. Tidligst kom det tegl fra Danmark, Tyskland og Holland, seinere kom det i gang egne teglverk både lokalt og andre steder i Norge. Det største teglverket i Aust-Agder lå på Skarpenes i Øyestad med virksomhet fra tidlig 1700-tallet og fram til siste krig med leirtegl, deretter med sementstein.
Tilgangen til relativt store forekomster av leire som egner seg til fremstilling av rød teglstein i Norge, gjorde at teglstein ble produsert av flere norske teglverk fra 1700-tallet og frem til 1970-tallet.
I Aust-Agder var Skarpenes, Rore og Gjerstad de mest kjente og største produsentene av tegl. De forskjellige teglverkene produserte med bakgrunn i egen form. Dette er trolig noe av grunnen til at eldre tak ofte har teglstein av varierende format.
Fra 1890 årene ble det av branntekniske årsaker forbudt å bruke krum stein i enkelte norske byer med bakgrunn i påstanden om at gnistregn ved en eventuell brann kunne blåse innunder steinen og antenne taket. Det ble derfor startet norsk produksjon av flat teglstein på slutten av 1800-tallet.
Første sementstein ble produsert i England i 1919. Vanlig i Norge fra mellomkrigsperioden. Vi ser fortsatt tak med flat, falset sementstein som er produsert fra 1920-årene lokalt.
Brenningstemperaturen er avgjørende for kvaliteten på teglstein. Siste års forskning har derfor spesielt vært knyttet til å heve temperaturen under brenning, uten å få deformering. Indre spenninger som følge av brenningen er problemstillinger som knyttes til produksjonen. Dette har medført at teknikken for produksjon har endret seg, og bedret kvaliteten ytterliggere.
For å få en klimasterk teglstein med tett overflate og lav vannopptagelse ligger den optimale brenningstemp på ca. 1000 grader Celsius.
Estetikk og butikk
Takstein av tegl finnes i en rekke forskjellige varianter: flat, enkeltkrummet og dobbeltkrummet, med og uten fals, med og uten glasur, rød eller svart. Den absolutt vanligste tradisjonelt sett er rød enkeltkrum stein uten fals. Taktekkingen er viktig for helhetsvirkningen av en bygning og et bygningsmiljø. Teglstein får i en aldringsprosses (sopp og algevekst) en mer fargerik overflate, som gir mer variasjon og dynamikk i takflaten desto eldre den blir.
(plasser markøren på foto for bildetekst)
Det er ikke uten grunn at man sier at taket er husets femte fasade. Et gammelt tegltak gir en dynamisk og levende flate, som nyere tekkingsmaterialer med mer eller mindre hell forsøker å kopiere. Dessverre produseres det ikke lenger takstein av tegl i Norge, og importert teglstein er dyrere i anskaffelse enn de fleste andre tekkingsmaterialer. Således representerer ikke gamle tegltak bare bygningshistorisk og estetisk verdi, men også økonomisk verdi.
I forhold til undersøkelser vedrørende livsløpsanalyser for forventet levetid av materiale er i følge importøren av teglstein, betongtakstein stipulert til 50 år og teglstein til 75 år. Det er imidlertid eksempler på hus fra tidlig 1800-tall med originale tegl, noe som skulle tilsi at teglstein har en levetid opp mot 200 år. Dette er viktig å ta med i forhold til prisvurdering.
Regulering med formål bevaring, har i samtlige kommuner i Aust-Agder satt krav til eksteriørmessig utforming, utførelse og materialbruk. Tegltak er et eksempel på dette.
Fylkeskommunen har på bakgrunn av dette etablert en støtteordning knyttet opp til legging av tegltak i områder som er regulert til bevaring. Dette for å stimulere til et helhetlig uttrykk av verdifulle kulturhistoriske miljøer.
http://www.austagderfk.no/Tjenester-og-fagfelt/Regional-utvikling1/Kulturminnevern/Tilskudd-og-stotte/Stotte-til-tegltak/
De avsatte midlene skal nyttes som tilskudd ved legging/omlegging eller reparasjon av tegltak. Det er en forutsetning at det nyttes tradisjonell, enkelkrummet, brent, uglasert teglstein. På steder hvor det kan dokumenteres at det tidligere er nyttet andre typer tegl, kan dette også komme inn under ordningen. Det gis normalt ikke tilskudd ved bruk av patinert tegl.
Over er de vanligste typer takpanner som er i handelen (hentet fra Riksantikvarens informasjonsark 3.5.3 Vedlikehold av tegltak). Til venstre en vanlig enkeltkrummet stein uten fals, dernest den dobbletkrummete med fals, som ikke har tradisjoner hos oss. Den tredje steinen er flat og legges i forband. Flat stein som legges på vanlig måte uten forband, har forøvrig også vært brukt.
Aust-Agder fylkeskommune ber om at det tas kontakt med seksjon for kulturminnevern, eller ved å klikke seg inn på våres sider for spørsmål knyttet til temaet.
Forfatter: Hans Olav Stegarud, rådgivar kulturminnevern, Aust-Agder fylkeskommune.
Kilder:
http://www.riksantikvaren.no/filestore/3.5.3vedlikeholdavtegltak.pdf
http://www.austagderfk.no/Tjenester-og-fagfelt/Regional-utvikling1/Kulturminnevern/Tilskudd-og-stotte/Stotte-til-tegltak/
Gamle Trehus - Drange, Aanensen, Brænne. Universitetsforlaget 1994.