Da Arendal kommune for noen år siden skulle legge ny vann- og kloakkledning over tomta til Bjørn Altenborg i Kolbjørnsvik, dukket det opp en litt uvanlig stein innimellom mengdene med ballastflint og andre fyllmasser i sjøkanten i Kolbjørnsvik. Med et våkent blikk ble steinen tatt vare på, og etter hvert kom både steinen og spørsmålet om hva dette er, inn til kulturminnevernseksjonen i Aust-Agder fylkeskommune. Mye av ballaststeinen har vistnok sitt opphav i Sør-Amerika, kunne dette være et redskap fra Sør-Amerika? Noe indianerne har brukt?
Vi kunne raskt slå fast at steinen var en trinnøks, laget av en mørk grå, finkornet bergart, trolig en diabas. Øksa er ca 10 cm lang og har et rundovalt tverrsnitt, en 3,5 cm bred, slipt egg i den ene enden og en butt nakke med knusespor i den andre enden. Kroppen er prikkhogd. Øksa er hel og godt bevart, men eggen har fått noen hakk og skader, trolig etter samboerskapet med ballastflinten. Navnet trinnøcks kommer av den runde/trinne formen på øksa. Trinnøkser av denne typen var vanlige redskaper i Norden i yngre halvdel av eldre steinalder, det vil si mellom 7500-4000 år f.Kristus.
Hva kan vi vite?
En ting er sikkert, og det er at øksa ikke opprinnelig er mistet eller lagt i plena til Bjørn Altenborg, den har kommet fra et annet sted. Dette kan vi vite sikkert fordi havnivået i eldre steinalder var minst 20 meter høyere enn det er i dag, altså ville hele Kolbjørnsvik ha vært en del av Galtesund på den tiden. Dette, i tillegg til at massene der øksa ble funnet blant annet bestod av ballastflint og et varpanker, forteller oss at grunnen er fylt opp, trolig i seilskutetiden.
Hvis øksa ikke kommer fra Kolbjørnsvik, hvor er den fra? Det er meget sannsynlig at øksa opprinnelig ble brukt på Hisøy, og at det er mulig at den har fulgt med i jordmasser som har blitt hentet fra en høyereliggende hustomt eller lignende i nærområdet. Det er i hovedsak to forhold som underbygger denne teorien. For det første er materialet øksa er laget av en bergart som opptrer lokalt i Arendalsdistriktet. For det andre kjenner vi til andre funn på Hisøy fra den samme perioden som beviser at det levde folk her i eldre steinalder.
Diabas er en vulkansk bergart som finnes i smale ganger langs hele Agderkysten. Den er størknet i jordskorpen i opprettstående ganger og er både finkornet og hard. Det er på landsbasis kjent flere diabasbrudd som har vært i bruk i steinalderen, blant annet på Stakanes rett øst for Florø og på Store Sæsøy, ytterst i Mandals skjærgård. Diabas er et materiale som ble benyttet til ulike redskaper og våpen i steinalderen. Bergarten i øksa frå Kolbjørnsvik er ikke analysert og kan ikke sikkert knyttes til et bestemt bruddsted.
Steinalder på Hisøy
Det er funnet en lignende øks, fra samme periode, ved hovedbebyggelsen på Trommestad gård (Museumsnummer C29660). Tromestadjordene ville på den tiden ha vært oversvømt og utgjort et stille sund. I Eldre steinalder levde folkene som bodde her av jakt, fangst, fiske og sanking. De hadde gode klær av skinn og de hadde rikelig med mat. De kom seg raskt og lett omkring med båt eller kano eller ved å gå. Bostedet deres var telt eller lette hytter. De bodde i familiegrupper som lett kunne flytte fra sted til sted ettersom hvor det var god tilgang på mat. Det er gjort flere funn av gjenstander av både flint og bergart flere steder på Hisøy, men disse er i hovedsak fra yngre steinalder fra 4000-1800 f.Kristus. I Yngre steinalder ble jordbruket innført og en fikk etterhvert mer permanente bosetninger.
Hva ble øksa brukt til?
Øksa som er funnet i Kolbjørnsvik er i våre moderne øyne liten, og vi som i dag først og fremst bruker øks til å kløyve ved, vil kanskje se på den som ubrukelig. Undersøkelser av boplasser fra perioden viser at det ofte blir funnet relativt mange økser i forhold til andre typer redskaper. Dette tyder på at øksene har blitt brukt på flere ulike måter, og kan sees på som våre dagers ”Multi-tool”. De kan ha vært skjeftet på ulike måter og ha blitt brukt til å felle trær, og ikke minst til å bearbeide trestammene til stokkebåter. Knusesporene i nakken på øksa tyder på at den også har blitt benyttet som en slags meisel eller kile.
Øksa, som med et våkent øye ble plukket opp i Kolbjørnsvik har vært et hverdagslig, men viktig redskap for de menneskene som periodevis bodde på Hisøy i eldre steinalder. Takk til Bjørn og Alf Altenborg for årvåkenhet og for å levere funnet videre slik at flere får glede av historien om øksemysteriet i Kolbjørnsvik. Kulturminnevenseksjonen i fylket vil oppfordre andre finnere til å ta kontakt når de finner gjenstander de mistenker kan være spor etter vår felles fortid, slik at vi sammen kan legge disse små, men viktige brikkene til det store puslespillet.
Les mer om diabasbrudd i Mandal her