Restene etter vikingtidsskipet ligger midt i innseilingen til Ulvøysund utenfor Lillesand, i Aust-Agder. Funnstedet ble rapportert av dykkere i Norsk Forlishistorisk forening så langt tilbake som i 2001 men en arkeologisk registrering ble først foretatt i 2010. Man fikk da klarhet i at en del av lasten består av ca 25 små kvernstein laget for å male korn med. Stedet der skipet i sin tid gikk ned er typisk for skipsforlis, en smal passasje mellom holmer, svært utsatt for sørvestlige vinder.
Daterte reinsdyrhorn
Dette er et utrolig sjeldent funn, sier arkeolog ved Norsk Maritimt Museum, Pål Nymoen. Han har stått bak undersøkelsen som er ledd i et forskningsprosjekt med fokus på eksport av steinprodukter fra Norge i forhistorisk og historisk tid. Kvernstein lar seg vanskelig datere men innimellom dem fant vi, som del av lasten, en avsagd del av et reinsdyrgevir. Dette er nå C14-datert og analysen som forelå i forrige uke tidfester forliset til første halvdel av 1000-tallet, dvs. helt på slutten av vikingtid.
Kvernsteinene er små såkalte håndkvernstein , i motsetning til de større vasskvernsteinene som det ble vanlig å eksportere på 1200-tallet. Steinene ligger på sand- og steinbunn på ca 14 meters dybde. Fordi de ligger opp på hverandre ser det ut som om lasten i sin tid sank til bunns med skipet slik de lå stablet ombord. To kvernsteiner, hver ca 31 kilo, med diameter ca 40 cm, ble tatt på land for nærmere undersøkelse. De er ubrukt, laget av granatglimmerskifer, og stammer trolig fra et bruddsted i Hyllestad i Sogn og Fjordane, hvor det var kvernsteinproduksjon allerede i tidlig vikingtid.
Lærrester utgravd
I sommer gjorde Norsk Maritimt Museum en mindre forskningsgraving på stedet. Målet var å finne ut om det under steinene lå rester av selve skipet, eller annet materiale som kunne dateres. Utgravningen ble gjort ved å flytte på en del av kvernsteinene og undersøke et to x to meter stort felt av sjøbunnen under disse. Rester av selve skipet ble ikke påvist, derimot fant man lær, korroderte jerndeler og gevirdel fra reinsdyr. Skipets størrelse kjenner vi ikke, men det er nærliggende å anta at det har vært et handelsfartøy, kanskje av skipstypen ”knarr”. Kvernsteinene veier til sammen rundt 800 kg, mens et handelsfartøy på 1000- tallet kunne ha en lasteevne på mange tonn. Det er derfor sannsynlig at steinene bare var en liten del av den samlede lasten. Kanskje fungerte de både som ballast og verdifull handelsvare samtidig. Hva annet skipet førte med seg vites ikke, det kan ha vært ting av forgjengelige materialer, visket ut med tidens tann. Pelsverk og huder er eksempler på slikt, vanlige handelsvarer på den tiden.
Steineksporten fra Norge hadde fra tidlig av et stort omfang. Særlig var brynestein til kvessing av sverd, kniver, økser etc. og kleberstein til gryter, støpeformer og bygningsmateriale, viktige handelsvarer. Det var dessuten omfattende eksport av kvernstein både under vikingtid og middelalder. Etter systematiske registreringer har man til nå lokalisert 18 forlissteder med denne steinvaren som del av lasten. Ulvøysund-funnet er et av få som til nå er datert, og det er det desidert eldste.
Fordi Norskekysten er værhard, med voldsomme nedbrytningsprosesser, er det små muligheter for at ting som tre og annet organisk materiale finnes bevart. Ulvøysund-funnet viser at økt fokus på systematiske søk etter slike steinsorter på sjøbunnen i fremtiden kan bidra til å avdekke flere spor av de virkelig gamle forlisene. Dette er arkeologiske godbiter med svært høy kildeverdi. Derfor har vi de senere år oppfordret dykkere til å være spesielt oppmerksomme på denne type steinvarer, sier Nymoen.
Vi håper å få gjennomført en mer omfattende utgravning av funnstedet, sier Nymoen, som legger til at alle meldingene om funn sportsdykkere i årenes løp har sendt til museene utgjør en kulturhistorisk skattkiste. Videre presiserer han at mulighetene for å drive forskning ved museer utenfor universitetssektoren er helt avgjørende for å kunne omsette disse viktige funnene i ny kunnskap.
Les mer om funnet her: 
Se reportasje om funnet fra NRK her
Teksten er basert på artikkel i Aftenposten/Cato Grunfeldt