Bare en liten kullbit er nok til å datere en boplass fra steinalder eller et gammelt skjelett. Det har med radioaktiv stråling å gjøre. Alt levende tar opp i seg karbon (C) gjennom mat og næring, både mennesker, dyr og planter. Karbon er det vanligste stoffet i levende organismer. Det finnes ulike typer karbon. En av dem er radioaktiv, og blir kalt 14C. Det avgir stråling, men slikt radioaktivt karbon er ikke farlig. Når et tre blir felt eller et menneske dør, slutter organismen å ta opp 14C . Fra da av vil strålingen fra det radioaktive karbonet i kroppen eller treet minke etter som årene går. Vi vet nøyaktig hvor fort strålingen minker. Det er da mulig å regne seg tilbake og finne ut når tid f.eks. treet ble hugget. Dette blir kalt 14C - metoden. Ofte finner arkeologene brente kullbiter i gamle bål på steinaldersboplassene eller i andre sammenhenger. De kan brukes til slik måling.
Prinsippet for radiokarbondatering, eller 14C-datering (les: C14) er i utgangspunktet enkelt. I naturen finnes flere typer karbon, hvorav en svært liten andel, 14C, er radioaktivt. Dette brytes ned med en halveringstid på omlag 5700 år, men nytt 14C dannes i atmosfæren til erstatning for det som forsvinner. Gjennom næringskjeden opprettholdes innholdet av 14C i planter og dyr på et fast nivå, men når disse dør avtar mengden på grunn av nedbrytingen. Ved å måle restinnholdet av 14C kan vi dermed beregne alderen på dødt organisk materiale, og metoden er følsom nok til å datere opptil 50 000 år gamle prøver.
På grunn av at atmosfærens innhold av radioaktivt karbon har variert bakover i tid, er det vanligvis ikke full overensstemmelse mellom den alderen som beregnes, såkalt 14C-alder, og korrekt historisk alder i kalenderår. Dette er selvfølgelig lite tilfredsstillende, og det er ved internasjonalt samarbeid derfor utført et svært omfattende målearbeid for å kartlegge avvikene. Ved 14C-datering av treringer som er aldersbestemt ved telling av årringer (dendrokronologi) er størrelsen på avvikene nå bestemt med god nøyaktighet for de siste 11000 årene. Resultatene fremstilles vanligvis i form av kalibreringskurver som viser sammenhengen mellom målt 14C-alder og alderen i kalenderår (kalibrert alder). På grunn av kjernefysisk aktivitet er metoden ikke anvendbar for datering etter ca 1940.
Teknologien og målemetodene har utviklet seg voldsomt de siste 20 årene. I praksis betyr det at 14C- datering kan utføres raskere og rimeligere enn tidligere. Aust-Agder fylkeskommune bruker 14C- datering hovedsakelig i forbindelse med arkeologiske registreringer relatert til arealplaner. Det er viktig å være oppmerksom på hva man daterer, og for å ha relevans må kullet tas fra en struktur( feks. Ildsted) som markerer en hendelse i fortiden som vi kan knytte til menneskers aktivitet.
Kokegropa er utgravd og vises i profil. Det ble tatt ut kullprøve i den tydelige nedgravningen. Kokegrop id: 108551 på Bie ble 14C- datert til år 890-1170 e.Kr. Det betyr at veden som ble benyttet i kokegropa ble felt i overgangen mellom vikingtid og middelalder. Klikk for å se kart fra registreringsrapporten fra Bie Camping, Kokegropa er markert med en rosa R.
Institusjoner i Norge som utfører slike tester er nasjonallaboratoriet for C14 datering NTNU i Trondheim.
For mer informasjon om C14 se NRK Newtons sine sider