Dendrokronologi, eller årringsdatering, tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle dets årringer. Færre vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre tømmerkonstruksjoner.
Grunnlaget for metoden er at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Har man mange nok årringer, blir det å sammenligne med et ”fingeravtrykk” – en unik sekvens av tynne og tykke ringer som kan innpasses i en større sekvens. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid. Grunnkurvene bygges opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringene i levende trær og i en stor mengde eldre tømmer fra f. eks. gamle bygninger og arkeologiske undersøkelser i området.
I Norge har det lenge vært arbeidet med å bygge opp regionale grunnkurver for furu. For Agderfylkene finnes det for eksempel en furukurve som går tilbake til slutten av vikingtiden. I andre deler av Nord-Europa har eik vært et viktigere materiale så vel til bygnings- som til skipstømmer. Det er derfor gjennom årene bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i blant annet Danmark. Vest-Agder fylkeskommune arbeider for å bygge opp en grunnkurve for eik på sørlandet. Se mer om prosjektet her:
Borrekjernen tas forsiktig ut og registreres.
Aust-Agder fylkeskommune samarbeider med Vest-Agder fylkeskommune om den praktiske gjennomføringen av prøvetakingen. Når en stokk skal dateres dendrokronologisk, er det lettest å arbeide med skiver av trematerialene. Dette er vanskelig å utføre på stående bygninger uten å påføre bygningen synlige skader. En vanlig fremgangsmåte er å borre ut prøver fra stokkene med et spesialborr. Ved undersøkelse av en bygning tas det ut mellom 10-15 borrebrøver. Dette er nødvendig for å få et godt bilde av bygningens historie hvor en gjerne har stokker med forskjellig datering på grunn av gjenbruk av eldre materialer, flytting av stokker og ombygninger. For å kunne få en god datering er en avhengig av friskt tømmer og en sikker ytterved.Etter at prøvene er tatt ut sendes de til analyse hos NTNU i Trondheim eller til Museet i København.
Fylkeskommunen kan initiere dendrokronologisk undersøkelse av hus. På grunn av at dette er en resurskrevende metode foretar man borreprøving kun i saker der bygningen både er truet og det foreligger mistanke om betydelig alder på grunnlag av stil og faglig vurdering av håndverksmessige detaljer.
Loftet på Fureteig i Valle ble dendrokronologisk undersøkt i 2009. Undersøkelsene viste at stokkene i bygningen ble felt våren 1594 og vinterhalvåret 1596-97. En antar at bygningen ble reist kort tid etter dette.
Detalj fra loftet på Fureteig.